Hvorfor all den usikkerheten?

Jeg går rundt hver dag med en klump i magen. Når jeg går i butikken, håper jeg at jeg ikke treffer på kjentfolk. Jeg blir usikker på hva jeg skal si. Hvordan jeg skal være og oppføre meg. Jeg føler meg som en dust. Er jeg sammen med folk, så kommer usikkerheten ofte frem. Jeg blir usikker på hva jeg skal si, og noen ganger rabler ting bare ut uten at jeg har fått tenkt meg om. Jeg vil gi mer av meg selv. Jeg vil tørre mer. Men det er noe på innsiden som sperrer. Jeg vet ikke hvordan jeg får den bort… Jeg liker ikke hvordan usikkerheten tar over livet mitt.. 

Advertisements

Hver dag, 24/7… 

Tankene løper rundt i hodet. «Hva menes med det? Hvordan skal jeg tolke dette? Burde jeg tolke det annerledes? Hvorfor sa jeg det? Jeg skulle ikke sagt det. Jeg skulle ikke gjort det.» Overtenking. Analysering. Hvert ord går gjennom en prosess i hodet mitt. Jeg er skjelver. Kjenner det grøsser nedover ryggen. Jeg er redd, nesten hele tiden. Bekymret. Men hva er det jeg er redd? Hva er det som skremmer meg? Jeg følger med, på alt. Jeg tolker alt, på alle mulige vis. Jeg vil ikke misforstå. 

Jeg kan sitte i soffaen. Men mentalt sett så sitter jeg ikke i soffaen. Jeg er alle andre steder. Jeg klarer ikke å slappe av. En intens indre uro, hele tiden. Jeg må holde meg opptatt med noe. Jeg prøver å ikke bli sittende å tenke, da blir det ille. Da har jeg ikke kontroll. Det kjennes ut som at innsiden prøver å springe ut av kroppen min.

Jeg prøver å lese til eksamen. Men ingenting setter seg i hodet. Alt flyter rundt. Jeg leser og skriver, men husker ingenting etterpå. Jeg klarer ikke sitte stille lenge nok heller. Jeg blir urolig. Jeg klarer ikke konsentrere meg. Det jeg skal lese blir tåkete. Og jeg gir opp. Prøver igjen senere, akkurat det samme skjer. 

Jeg går ofte med tårer i øynene. Det kjennes ut som at jeg konstant er på gråten. Hva gråter jeg av? Hvorfor er jeg trist? Jeg liker ikke å gråte, så jeg holder det inne i meg. Stenger det inne. Tårene er der fortsatt. Jeg klarer ikke å ha fullstendig kontroll. 

Natten kommer, og jeg skal sove. Jeg vrir meg. Bytter sovestilling. Om og om igjen. Flere timer. Den minste lille lyden irriterer meg. Så blir det for varmt. Så for kaldt. Jeg klarer ikke bestemme meg. Tankene sniker seg inn. Kaos i hodet. 

Så begynner jeg å bli søvnig. Tror at det finnes et håp om at jeg skal sovne. Så kjenner jeg det blir vanskelig å puste. Hjerter slår fortere. Jeg spretter opp. En stor redsel kryper ned i kroppen. Panikk for å dø. Jeg må opp å bevege meg. Klarer ikke ligge stille i sengen. Har mest lyst til å løpe. Skrike. Blir helt nummen i kroppen. Jeg stivner. Det kjennes ut som jeg skal kveles. Kobler på musikk, for å komme meg unna situasjonen. Etter at jeg har fått roet meg ned, finnes jeg ikke søvnig i det hele tatt. 

Etter 4-5 timer, så sovner jeg. Jeg begynner å kjenne nå at jeg har fått for lite søvn en stund nå. Jeg orker mindre på dagtid. Føler at nesten alt er et ork. Jeg kjemper meg gjennom dagen, med minimalt lite søvn natten før. 

Slik har jeg det nå. Slik har det vært en veldig god stund. Det tapper min energi. Jeg vet ikke hvordan jeg skal jobbe meg videre. Jeg står fast, mens verden rundt meg bare fortsetter…

2017

Vi er kommet til 2017. Hvordan vil det året her bli? 

Jeg har på tirsdag siste time med behandleren jeg går til nå, og hun gamle behandleren kommer tilbake i februar. Så jeg er spent. I midten av januar har jeg eksamen, og føler meg overhode ikke forberedt. Nytårs forsettene er satt, om jeg vil klare dem er et annet spørsmål. Kanskje blir jeg ferdig med behandlingen i løpet av 2017? Eller kanskje ikke. Det får tiden vise.

Nytt år, nye muligheter. 

I morgen er det julaften

Litt lenge siden jeg har skrevet nå. Mem har hatt mye å gjøre.. Jeg nevnte tidligere at jeg skal flytte, men det ble ikke noe av. Jeg er ikke lei meg pga det heller, da jeg var veldig usikker på om det var rett å flytte. 

I morgen er det julaften. Jeg har litt blanda følelser rundt dette, men kjenner også at keg gleder meg litt. 

Jeg kommer til å skrive et litt lengre innlegg senere om hvordan jeg har hatt det den siste tiden… 

Vil ønske dere alle sammen en riktig GOD JUL!

Det er vanskelig.. Jeg står fast…

I den siste tiden har hodet mitt vært så fullt. Nå er det litt kaos igjen. Jeg kjenner på så utrolig mange følelser, men jeg klarer ikke å sortere dem. De svirrer rundt omkring i kroppen min, og jeg blir fort sliten. 

Jeg skal snart flytte til en annen by, langt unna her jeg bor nå. Og jeg gruer meg skikkelig. Jeg tror jo også at det vil bli veldig bra for meg, og at jeg kan få en ny start. Men jeg gruer meg mer enn hva jeg så for meg. Jeg kjenner jeg også er fryktelig spent. Også gleder jeg meg litt også. Disse følelsene vet jeg at jeg har. Men det er så mye mer som svirrer nå…

Førjulstid og snart juletid

Hvert år så har denne tiden vært en vond tid for meg. Bare det å gå i butikker hvor det er julepynt overalt har vært helt forferdelig. Mareritt. Det å kjenne at man gruer seg, mer og mer for hver dag, mot juletida, det er vanskelig. Men i år, så er det annerledes. Jeg kjenner faktisk litt på, at jeg gleder meg til jul. Ikke sånn kjempe mye, men en liten gnist av at jeg gleder meg til jul. Selv om det føles godt, så kjenner jeg på at denne følelsen skremmer meg litt. Det er en ny følelse. Noe nytt som skjer i kroppen min. Uvant. Men det føles mer avslappende i år enn hva jeg har følt på tidligere. Og det er så godt! Så jeg har en spennende tid i møte

Det jeg ikke trodde kunne skje igjen, skjedde…

Det første jeg gjorde, var å legge skylden på meg selv. «Hvordan kunne jeg sette meg selv i en sånn situasjon??» Jeg ville bare glemme hele greia…

I sommer så var vi en gjeng som festet. Det ble da naturligvis en del alkohol med i bildet. Og festen var så utrolig gøy! Jeg stor koste meg skikkelig. Og jeg visste ikke at det brått skulle snu helt om. «Hvordan kunne jeg la det skje igjen?» 

Det var en der som jeg så på som en veldig god kompis. Jeg synes det er bra å godt å ha gutte venner. Men han her gikk langt over mine grenser. Han ville ha sex med meg, noe jeg ikke selv ville. Jeg følte det ville ødelegge vennskapet vårt. Og jeg var ganske full på det stadiet også. Men han hørte ikke på meg. Jeg sa klart i fra: «NEI!» Men det ble ikke respektert. Og jeg klarte ikke gjøre motstand…

Jeg la skylden med en gang på meg selv. Jeg spurte meg selv om hvordan kunne jeg sette meg selv i en sånn situasjon. Hvordan kunne jeg la det skje. Det er først nå jeg forstår at det ikke er min feil, og heller ikke noe jeg lot skje. Han gikk over mine grenser. Og det å prøve å glemme hendelsen, har heller ikke funket. Jeg må nok jobbe meg gjennom den. 

Jeg trodde ikke jeg skulle bli utsatt for overgrep i voksen alder. Og det føles helt jævlig når jeg innså at jeg har tatt feil.. for det skjedde…

Jeg hadde en underlivsundersøkelse…

Forrige mandag hadde jeg en underlivsundersøkelse. Tok sånn celleprøve. Første gangen jeg har gjort noe sånt… og det er noe av det verste jeg har opplevd på lenge! Jeg har følt meg dårlig siden. 

Den undersøkelsen rippet opp i så mye. Så mange minner som dukket opp. Flashbacks! Helt JÆVLIG var det! Og jeg har vært kvalm siden da. Det er litt vanskelig å sette ord på det som skjedde i hode mitt da.. 

Jeg måtte jo kle av meg buksa og trusa. Og bare der ble jeg superukomfortabel. Jeg skulle ha en helt fremmed mann som skulle ta denne undersøkelsen. Men så er jeg litt sta, og hadde brukt et halvt år på å i det hele tatt få motet til å ordne meg en time. Så jeg bet ihop tennene og bestemte meg for å gjennomføre dette. Så skulle jeg sette meg opp i den stolen med disse for å ha føttene over. Han kommer med forskjellige utstyr og skal undersøke meg. Jeg kjenner allerede da at jeg blir dårlig. Jeg gikk veldig over mine grenser. Men klarte heller ikke å stoppe. Så putter han fingrene i kjeden, noe jeg også viste var en del av undersøkelsen. Men i det øyeblikket rev det på innsiden og bilder dukket opp. Jeg var da tilbake til fortiden og følte meg så maktesløs. Så puttet han oppi et instrument og jeg fikk tatt den celleprøven. Og det instrumenter var så ubehagelig å ha oppi, og jeg måtte holde tårene tilbake. Jeg følte ikke bare på flashbacks, men det føltes som jeg gjennopplevde overgrep fra fortiden min… 

Når jeg gikk ut av kontoret så måtte jeg holde meg sammen. Og det har jeg gjort helt til nå. Nå holder jeg på å bryte sammen. Kroppen og hode klarer ikke mer. Og jeg har heller ikke pratet om denne opplevelsen. Jeg har unngått det. Jeg har ikke turt, fordi jeg vet jeg vil bryte ihop. Jeg vet jeg vil få et sammenbrudd, og jeg vet ikke om jeg takler det akkurat nå.. 

Motgang…nok en gang..

Jeg har merket at jeg har møtt på en del motgang den siste tiden. Det har vært motgang men de har vært kortvarige. Men de har dukket opp titt og ofte. Mye har jo med at jeg nå har startet med traumebehandling hvor vi går tilbake i tid. Og jeg kjenner at det er litt tøft. Og nå er jeg på samling og vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg gjennom disse to ukene. Jeg går mye fram og tilbake i hodet mitt.. 

Jeg har nå vært inne på å kanskje hoppe av studiet. At det blir for tøft for meg. Det blir så mange prosesser gjennom disse 4 årene at jeg føler meg usikker på om jeg klarer det. Men samtidig så er det dette jeg vil! Det er denne utdanningen jeg vil ta! Så jeg sitter med et dilemma. Og jeg gir meg heller ikke så lett.. men er det verdt all den energien jeg bruker? De to dagene vi har hatt forelesning nå, så har jeg brukt såpass mye energi og gitt så mye av meg selv at jeg har ikke noe til overs når skoledagen er over. Jeg er helt utpeisa! Er det verdt det? Ja, det er jo det… Men vil jeg takle det i lengden..?

Å se sammenhengen

Mange biter har fallt på plass. Jeg liker ikke alle aha-opplevelsene jeg får. Men jeg skjønner bedre hvordan ting henger sammen. Noe er også veldig skremmende. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal jobbe med ting heller…

Jeg vet nå litt hvorfor jeg er/var vegetarianer. Det henger sammen på den måten at jeg forbinder kjøtt med traumatiske opplevelser fra barndommen. Jeg ble tvunget til å spise det jeg ikke likte, og da i sammenheng med fyll og sånn. Og mat som har en gelekonsistens forbinder jeg med overgrep som skjedde oralt hvor jeg måtte svelge. 

Jeg har i perioder veldig vanskelig for å ta til meg komplimenter ift meg selv, da jeg veldig ofte i oppveksten både hjemme og på skolen fikk høre at jeg var både stygg og feit og mye mer. Jeg får dårlig samvittighet av å spise godteri, da jeg i min oppvekst fikk høre fra min biologiske mor at jeg måtte ikke spise så mye godteri siden jeg allerede var feit. 

Jeg ble mobbet i ca 7 år til sammen. I den perioden hadde jeg få venner. Jeg hadde ikke en bestevenn. Samtidig så frastøtte jeg meg folk da jeg utagerte på skolen. Jeg hadde også vanskelig for å knytte meg til folk, da jeg ikke turte å stole på noen, som også gjorde det vanskelig for meg å få meg en bestevenn. 

Når jeg har mine nedturer har jeg lett for å havne i den onde sirkelen. Negative tanker og jeg føler meg ikke bra nok. Jeg prøver også i de periodene å utfordre meg selv litt ekstra for å snu litt på den onde sirkelen. Og i nedturene kommer det ofte sterke minner tilbake, og jeg har merket at det er minner som forstyrrer min matlyst som har dukket opp de siste gangene. Men jeg jobber meg gjennom det hver gang, så det blir bedre og bedre.

Akkurat nå i kveld føler jeg meg veldig nøytral til ting. Jeg føler meg veldif avbalansert og avslappet med tilværelsen. En litt deilig følelse!